Jazz i en annerledes retning – anmeldelse fra Barentsjazz

Anmeldelser- Musikk, Arkiv, Kultur — 22. November 2012 17:59
Jazz i en annerledes retningPosted by Juan Pablo Hernández Quintero
Yngre grupper fra overalt har strukket normene i jazzmiljøet

_MG_6522

(Foto: Juan Hernandez)

I løpet av Barentsjazz-festivalen kunne man få mye mer enn kun jazzmusikk. Det er greit når man tenker på hvor obskur sjangeren er. Å arrangere en festival som viser blant annet musikalsk teater og «jamsessions», sammen med en rekke artister som spilte mange variasjoner av jazz, betyr å åpne flere dører til musikken.

Jeg var jo litt lei av standard jazzbands – for en som bare har studert klassisk musikk og ikke jazz, er ikke dette rart. Jeg prøver ikke å si «jazz er kjedelig», jeg synes bare man må vite hva man ser etter i vanlig jazz. Likevel fikk jeg vite om tre grupper som tydeligvis hadde noe spesielt ved seg, og dette ville jeg se nærmere på.

Live Foyn Trio (Dansk-Norsk), Lund Quartet (England) og Eple Trio (Norsk) fremførte (i hvert fall for meg) en helt annerledes måte å oppleve jazz på.

De vokale_MG_6513
Live Foyn Trio er et slags minimalistisk prosjekt som spilte på koselige Café Sånn der musikken deres føltes litt som en uvanlig akustisk Adderall. En gitar som for det meste bare spilte riff og melodier (nesten ingen akkorder), sammen med en (litt) mer typisk jazz var et dobbeltsidig utgangspunkt for stemmen til Live Foyn Friis – bandens norske frontfigur.

Noe i stemmen hennes minnet om noen av Björks tidligere plater (tenk «Vespertine»). Melodiene selv fremkalte litt av Dirty Projectors, og var veldig moderne og drømmeaktig. Enda mer når hun begynte å legge stemme over stemme med loopmaskinen. Sjarmerende.

Alt sammen i åpenbare jazz-skalaer og de typiske soloene fra gitaren og kontrabassen (de er jo fortsatt seriøst utdannede jazzmusikere) viste at de er en fet gruppe som helt sikkert kommer til å ha en lang framtid på scenen.

De modige
24_Eple-Trio-by-Kasia-2-e1353605736754På sin side var Lund Quartet en nokså lite typisk opplevelse på jazzscenen. Med deres egne ord er de en gruppe som noen ganger blir invitert til elektroniske festivaler, og der spiller de med en «jazzy edge». Men her spiller de på en jazzfestival med en «electronic edge». Og det var utvilsomt slik fra begynnelsen. Da jeg kom inn, la jeg merke til platespillere og en pc på scenen, og til og med en theremin (!) (det må du google når du kan, det er håpløst å prøve å forklare det her).

De kommer fra Bristol, men Simon (lederen) har norske røtter, altså navnet. Dessuten sier de at musikken deres inneholder «lunder» midt på improvisasjonene, sampler, platespilling, tøffe trommer og alt annet. Hip-hop-DJing, reggae pianoriff, dub-trommerytmer og rene elektroniske lyder skapte et kompleks lybilde, men overraskende nok var det ikke kaotisk.

-Vi registrerer alle sporene selv. Strengeinstrumentene spilles av Simon og blåseinstrumentene og andre av noen av vennene våre. Etterpå lager Jake (platespiller) samplene som inneholder strukturen til låtene, og så leder de veien til de andre instrumentene, sier de.

Åpenbart påvirket av den britiske elektroniske scenen høres noen kontrabassriff som minner om Bonobo, og sampler som ligner Four Tets seneste plate. Dette er de klar over, og de prøver å blande alt som føles riktig ut. Likevel beholder de en grunleggende jazzaktig felles tråd gjennom alt arbeidet deres. Dette viser seg å være sant til slutt, når man får høre på en mer tradisjonell upbeat og funky jazzlyd i de siste låtene.

De kinematiske

Petter Wettre
Først tenkte jeg: soundtrack-musikk.

Blant bandene jeg hørte på, var Eple Trio den som ga de 24_Petter-Wettre-by-Kasia-e1353605810985mest tradisjonelle forventningene. Likevel hadde jeg hørt dem før og merket en «low-fi» følelse, som ble korrigert da jeg så dem på scenen.

Grunnen til at jeg sa «soundtrack»-musikk var at låtene ikke hørtes veldig strukturert ut – ikke på en dårlig måte, vent bare litt. Svært komplekse trommerytmer (til og med i forhold til jazz) spiltes på sin side. Samtidig ble pianisten båret bort i melodier som fremkalte Brian Enos «Music for Airports». Ikke «soundtrack» fordi det var

Petter Wettre: nå med en saksofon
mildt eller lett – det var ikke det i det hele tatt. Men fordi da jeg lukket øynene tenkte jeg at poenget var ikke å følge bare ett instrument. Alle bygde over hverandre som bølger som kom og gikk.

Altså, ikke «soundtrack», men kinoaktig. Etter hvert kom Mathias Eick på scenen med trompeten og bekreftet dette. Jeg syntes trompeten hans hørtes utrolig ut som en stemme, og dette ga så mye mer til ideen om kinoaktig musikk. Som regel hadde de fleste låtene nokså lastede segmenter med avslappede mellomspill som dessuten lignet noe av Wim Mertens pianoarbeid.

Min lærdom fra Barentsjazz-festivalen, er enkelt sagt påminnelsen om at musikken lever. Selvfølgelig finnes det veletablerede musikkskoler, og dette har jo fordeler i seg selv. Men det å skape noe nytt utenfor normen er ustoppelig. Og denne uka fikk jeg overraskende nok akkurat dette, midt i jazzmiljøet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: